Acrylic on raw canvas, wood and MDF
Photos: Erik Sæter Jørgensen
SKISSER TIL VEGGARBEID, SANDNES KUNSTFORENING, 2019
Tekst av: Astrid Helen Windingstad
Mona Orstad Hansens kunstneriske virke er dedikert til et abstrakt formspråk. Hun jobber hovedsakelig med maleri, ofte i kombinasjon med enkle skulpturelle objekter. Utstillingen Skisser til veggarbeid i Sandnes kunstforening er intet unntak. Men i denne utstillingen er de gestikulerende og transparente penselstrøkene som vi så i verkene fra 2016 borte. I de nyeste arbeidene er fargeflatene kompakte, geometriske og tilsynelatende konstruktivt plassert. Linjene er skarpe selv om overflaten har struktur. Fargene er få, bare en eller to, men de er intense og flytende – de har fått renne nedover lerretet noen steder. Orstad Hansen bruker ubehandlet lerret som hun behandler ganske røft. Tynne striper av malt lerret henger direkte på veggen uten ramme, eller ligger på gulvet. Arbeidene i utstillingen er minimalistiske i form og farge – også i sin utstrekking. Maleriets geometriske former går igjen i de tredimensjonale elementene montert på vegg og fungerer som en utvidelse av maleriet. Trespiler er også festet på selve maleriet i verket med samme navn som utstillingen Skisser til veggarbeid og alle de ulike elementene blir en del av verket – et relieff. Orstad Hansen gjør ganske drastiske inngrep i maleriet. Først presist som i Diptych fra 2018 hvor hun har delt maleriet mellom to lerret. Mens i Skisser til veggarbeid, I fra 2019 er det en mindre del av maleriet som er flyttet når hun bygget rammen.
Det er nærliggende å se Orstad Hansens studium av maleriet som en form for dekonstrueringsprosess som henger sammen med en romlig interesse. Det ligger noe absurd i dette av den grunn at modernismens prosjekt, opphavet til den abstrakte kunsten, var i følge Clement Greeberg å dyrke maleriets todimensjonale egenskap. I utstillingen Skisser til veggarbeid har maleriets ramme fått nye romlige konstruksjoner og lerretet er delvis i stykker. Orstad Hansen sier selv at hun opplever en ambivalens i forhold til det klassiske abstrakte maleriet – hun ønsker å gjøre opprør samtidig som hun dras mot det. «Er det abstrakte nok?» er et spørsmål hun ofte stiller seg selv. Utstillingen er i så måte konseptuell. Ikke i historisk forstand – jeg oppfatter utførelsen og materialiteten i verkene like viktig som ideen, men utgangspunktet er en kritisk tilnærming til maleriet. Utstillingen er slik skarp og risikofull fordi den balanserer hårfint mellom konstruksjon, dekonstruksjon og kollaps.
Kunsthistoriker Terry Smith bruker termen remodernismen om en internasjonal tendens de siste tiårene. Tendensen man ser hos flere kunstnere er et ønske om å gå tilbake til og fornye visse aspekter med modernismen. Slik blir den abstrakte kunsten stadig hjemsøkt av kunstnere som har ulike utgangspunkt i retninger som det abstrakte, minimalisme og konseptkunst. Følgelig oppstår nye former og konsepter med tydelige referanser til den historiske modernismens abstraksjon.
Se også anmeldelse av Trond Borgen i Stavanger Aftenblad 01.05.19